Yes my friends. Ya girl was blessed once again. Forrige måned, den 12. mai, nøyaktig en måned etter at jeg fikk se ATEEZ live i Amsterdam og møtte dem, så fikk jeg altså den samme muligheten bare med SF9. I utgangspunktet da de annonserte sin Europeiske turné, hadde jeg ikke planer om å dra for å se dem, fordi jeg ønsket å fokusere på Monsta X sin turné (som jeg nå dessverre ikke får reist på, grunnet dårlig med informasjon fra teamet deres + I’m broke, obviously haha). Grunnen til at vi endte opp med å dra likevel, er fordi min gode venninne Emma, ELSKER SF9. Det er hennes ultimate K-Pop-gruppe, og hun hadde selvsagt skikkelig lyst til å dra. Det vi derfor gjorde, var at familien hennes og jeg spleiset på dette som bursdagspresang til henne siden hun fyller 18 år i sommer. Jeg chippet altså inn med litt penger til hennes billett, mens søstera hennes gjorde det samme og dessuten betalte for seg selv, og jeg betalte også for meg selv. Og dermed tok vi altså turen til London i mai. Og det var virkelig verdt hver eneste krone.

Vanligvis når vi har reist på disse turene våre for å dra på konsert, har det oppstått en del hindre, som har gjort opplevelsen en smule mer stressende enn hva vi hadde trengt, haha. Vi er alle tre mennesker som sliter en del med angst fra tid til annen, og når man reiser ut i verden så kommer den jo lettere enn ellers. Så når vi for første gang på lenge skulle fly med selskapet RyanAir så var det helt krise oppi hodene våre, kan du si. For alt koster jo ekstra, og nå har de jo gjort det sånn at selv håndbagasjekoffert på 10 kilo koster ekstra, og dette må du betale for i appen på forhånd, hvis ikke du vil betale enda mer for den på flyplassen. Haha. Dette var selvsagt det som startet stresset, for vi fikk jo med oss dette 10 minutter før avreise hjemmefra, at den ikke kunne være med på flyet med mindre vi betalte ekstra.

Under selve flyturen hadde jeg det heller ikke så greit for jeg hadde jo fått plass alene HELT foran i flyet, og der følte jeg meg mildt sagt på DISPLAY for alle de andre passasjerene. Spesielt da de skulle gå gjennom safety-informasjonen, og jeg ikke fikk med meg at han pratet fordi jeg hadde angst (<3), og han sa jeg måtte gå ut av Instagram og lytte til hva han hadde å si. Jeg følte meg jo greit dum da han påpekte det foran hele flyet. Det gjorde ikke situasjonen bedre at jeg presterte å skru på musikk på fullt volum på telefonen min uten å ha koblet til hodetelefonene mine først… Love that for me.

Da vi ENDELIG ankom London, så tenkte jeg jo at, vel… Endelig… Haha. Men neida. Jeg som den siste tiden har flydd med alle andre selskaper enn RyanAir uten noen spesiell annen grunn enn at det var billigst at the time, hadde jo fortrengt at London Stansted, som RyanAir flyr til, er den mest kaotiske og rotete flyplassen of all time. Og angsten min var jo at an all time high, den, når man literally skulle tro at alle fly til denne flyplassen hadde landet samtidig, og det ikke er noe skikkelig køsystem der. Det var bare en gigantisk flokk av mennesker som skulle til samme sted, liksom. Må jo faktisk le av hvor sinnssykt fælt vi hadde det da vi ventet på vår tur i passkontrollen. Det var jo så mange mennesker, og når man går en og en for å legge passet på den maskinen, for så å måtte se inn i et kamera? Man føler jo at alle ser på deg, og kun deg. Føles jo typ dumt å skrive dette nå, for det er jo virkelig ikke en big deal, egentlig. Men der og da var det helt forferdelig. Flyplasser er ikke det beste jeg vet, for å si det sånn. Vi hadde vel lyst til å legge oss i fosterstilling alle tre.

Siden turen til London var såpass stressful, så var jeg rimelig glad for at denne gangen, så gikk konsertdagen veldig bra! Vanligvis oppstår det gjerne problemer på konsertdagen, i forhold til kø, utdeling av VIP-armbånd osv. Det går liksom sjelden etter planen. Men denne gangen gikk det kjempebra, og alt gikk omtrent nøyaktig slik det skulle. Vi stelte oss i kø 09 på morgenen, for å få gode plasser og armbånd med et lavt tall på, og armbåndene ble delt ut ikke altfor lenge etter at de skulle, i 14:00-tiden. Tror vi fikk de cirka 14:30. Det vil si at vi denne gangen faktisk fikk tid til å gå tilbake til hotellet for å fikse oss på nytt og spise og drikke, før vi tok turen tilbake igjen til konserten. Plassene vi fikk var veldig nærme scenen, og det var bare noen veldig få mennesker foran oss, for en gangs skyld!

Å stå i kø til det var virkelig verdt det, og vi hadde med oss nok av snacks og drikke i køen til å holde ut i de 5 timene mellom 09:00 og 14:00, og at jeg tok med Bluetooth høyttaleren min hjalp veldig også, så det skal jeg virkelig huske på neste gang også. Musikk får tiden til å gå fortere, og det skaper god stemning mellom alle som står i kø, egentlig, siden vi alle har en ting til felles – nemlig K-Pop!

Selve konsertopplevelsen var over all forventning. Det var en dødsbra konsert, og vi hadde så bra plasser at det virkelig gjorde alt enda litt bedre. De var jo rett der, rett foran oss liksom. Og de kommuniserte en hel HAUG med publikum også. Jeg tror jeg byttet bias sånn 3 ganger i løpet av denne dagen og kvelden, liksom. Eller altså. Mine biaser er Rowoon og Youngbin, men så vandret plutselig Jaeyoon, Inseong og Rowoon gjennom køen for å hilse på, og da ble jeg jo liksom betatt av Jaeyoon. Så jeg endte opp med å kjøpe cheering goods og klistremerker med hans fjes og navn på til 5 pund, liksom. Men så sto de der på scenen da, plutselig, og da jeg så Youngbin innså jeg liksom hvor hjertet mitt virkelig hører hjemme, ikke sant. Jeg vet jeg høres totalt crazy ut, men det er altså slik det er å være fan, og det er fantastisk, og alle burde prøve det. Det kurerer depresjon. Eller nei, det distraherer fra depresjon, haha. Men jeg tar det jeg får, jeg.

Vil forresten bare nevne at de kastet ut et par svette håndklær til publikum som artister av og til gjør, og Emma greide altså til vår store glede å få tak i Jaeyoon sitt! Har aldri ledd mer enn da jeg så hennes reaksjon. Hun SKREK så mye at hun skremte livet av jenta ved siden av meg, som forresten var en Hwiyoung-fanside fra Korea. Jeg sto seriøst der som en idiot og unnskyldte meg til henne fordi venninna mi tok helt av på grunn av dette håndkleet, samtidig som jeg hadde latterkrampe. Stakkars. Tror ikke ørene hennes hadde det helt bra akkurat da, lol. Jeg anbefalte henne å bruke ørepropper for å slippe skrikinga, da, så håper hun tar med seg det rådet videre. Fantastisk oppfinnelse, ørepropper.

Hi-touch-opplevelsen, altså møtet med disse guttene, skjedde etter konserten. Kanskje en times tid senere? Jeg er usikker på hvor lang tid det gikk mellom konsertens slutt og begynnelsen på hi-touch. Det kan ha vært en halvtime. Mistet litt sansen for time and space, liksom. Det er jo sånn på konsert. Spesielt når man har fått stå så nærme scenen og man typ har dødd of having a good time.

Før hi-touch, kom Zuho fra gruppa brått ut for å vinke og si hei også, fordi han følte for det. Tror egentlig ikke han fikk lov til det, but he did that. Han var også først i rekka på hi-touch. Jeg sa “nice to meet you” til alle tror jeg. Man er litt full av adrenalin og nerver når man skal treffe mennesker man ser opp til på denne måten, så jeg husker ikke egentlig alle 9 sine reaksjoner, dessverre. Men de virket veldig koselige, alle sammen da. Da jeg sa “nice to meet you” til Rowoon, sa han “Nice to meet you? First time?” og da ble jeg klein og sa “yes” i det jeg måtte videre til neste person, haha. Herregud han er et vakkert menneske. Alt han sier føles som flørting. Og apropos flørting, så kalte han venninna mi pen. En smule misunnelig på det, men jeg bare later som han flørta når han snakket til meg og, lol. I’m trash, what can I say. Jeg fortalte også Youngbin at han er biasen min og han stirret meg inn i øynene og nikket takknemlig. Håper han vet hva bias betyr… Haha.

Alt i alt var opplevelsen som dere skjønner HELT ut av denne verden. Det var så GØY, og jeg har det aldri mer amazing enn på en skikkelig K-Pop konsert. Selve turen til utlandet er noe av det verste jeg vet, men det føles alltid verdt det så fort jeg er på destinasjonen og konserten er det eneste i fokus.

På bildet over ser dere alle Jaeyoon cheering goodsene jeg kjøpte i tillegg til noe småtteri vi fikk gratis av fansider osv som delte ut i køen. Vi fikk egentlig flere ting, som bannere osv som vi holdt oppe under forskjellige deler av konserten med beskjeder til SF9 osv, men det har jeg ikke bilde av akkurat nå.

Som resultat av denne konserten, elsker jeg nå SF9 mer enn jeg noen sinne har gjort før, og jeg kommer hundre prosent til å forsøke å dra for å se dem igjen om/når de kommer tilbake til Europa. Hadde vært fantastisk hvis flere artister kom til Oslo, egentlig, men det må vi nok vente lenge på, er jeg redd.