Jeg har vært så heldig og hatt fri denne helgen, og i går tenkte jeg plutselig at jeg burde vel forhåndsbestille BTS sitt kommende album “Love Yourself: Tear”, siden det har jeg jo så klart veldig lyst på. Jeg er overbevist om at det blir et bra album, siden jeg liker absolutt alle de andre albumene de har gitt ut tidligere.
Riktignok har det seg jo sånn at jeg har ingen fysiske K-Pop album ennå. Jeg venter på mitt første i en Korea Box som jeg bestilte for litt siden (og jeg aner forresten ikke hvilket jeg får, så er svært spent på det). Men i går da jeg skulle forhåndsbestille dette BTS-albumet, ble jeg brått distrahert av alt annet til salg på nettsidene jeg var inne på. For det er jo i grunn ganske mange album jeg godt kunne tenke meg å kjøpe, da. De er jo mye mer enn bare en CD i et cover, ikke sant, og jeg fikk liksom plutselig denne ideen om at jeg ville starte en samling. Og for å si det sånn, presterte jeg å ganske spontant bestille FEM K-Pop album på under 24 timer. La meg så nevne at to av disse forresten er det samme albumet i to ulike versjoner, fordi jeg ikke greide å velge. Så, etter at fem album var kjøpt og betalt, kom jeg på at det jeg egentlig skulle bestille var “Love Yourself: Tear”.
Med andre ord, glemte jeg nesten å bestille det albumet jeg først hadde planer om å kjøpe. Men bare nesten. Seks album har jeg altså bestilt det siste døgnet, til tross for at jeg hadde en plan i bakhodet om å spare penger denne måneden, haha. Det var verdt det da. Nå har jeg dessuten sjansen til å dedikere et eget blogginnlegg til hvert enkelt album så fort jeg mottar de, med bilder av alt de inneholder, så stay tuned for that.
For å avslutte: Her er to sanger jeg har hørt mye på i det siste, som ikke har noen verdens ting med hverandre, eller resten av innlegget å gjøre. De er bra da. Enjoy.
Den første feilen man gjør når man hører om K-Pop for første gang er at man tror at dette er en ensforming sjanger med sukkersøte jentegrupper og boyband. Og når det riktignok finnes mye av det, og jeg setter stor pris på denne delen av det, så er K-Pop så utrolig mye mer enn det. K-Pop er egentlig et vidt begrep som brukes til å dekke ALT av koreansk musikk, og ikke bare den ensformige popmusikken vi kanskje forbinder med uttrykket. K-Pop er ikke bare pop. Mye av det er så klart pop, fordi pop kan være svært mye forskjellig det òg. Når man hører ordet K-Pop, kan man med andre ord egentlig ikke si at det ikke er en sjanger man liker, fordi K-Pop består av absolutt alle mulige sjangre som vi hører på i den vestlige verden, bare at den er på et språk vi ikke er vane med og sannsynligvis ikke kan.
Jeg har alltid vært glad i pop/rock og band, når det kommer til musikk. Jeg liker mye forskjellig egentlig, og det er kanskje derfor K-Pop tiltaler meg også, fordi de vet å blande sjangre på en god måte i hver enkelt låt. Men band med instrumenter er ikke noe jeg tror folk flest tenker på når de hører K-Pop, og derfor vil jeg gjerne dele noen av mine favoritter. Vil understreke at selv om dette er band som spiller egne instrumenter, så er sjangeren først og fremst fremdeles pop, til tross for at musikken har en tydelig innflytelse fra rock.
Hvis dere hørte på noen av sangene, så forstår dere sikkert at selv om alle disse har musikkinstrumenter og innflytelsen fra rock til felles, at de likevel har mye forskjellig å tilby og at de alle har sin egen stil, og at ingen av de er like. Sånn er det med K-Pop generelt. Og musikk generelt. Hver sang er unik, og det er alltid en sjanse for at man plutselig finner noe man liker, selv om man kanskje ikke forventer det.
NCT skuffer meg faktisk aldri. Det finnes ikke én sang jeg ikke liker på albumet de ga ut i Mars, og egentlig generelt. Alle videoene og låtene de har sluppet i år har vært skikkelig bra. Og nå har de lagt ut videoen til “Black on Black” som er den første sangen hvor hele NCT er med samtidig og de ikke er delt inn i NCT U, NCT 127 eller NCT Dream. Jeg har sett skikkelig frem til denne videoen, og den lever fullstendig opp til forventningene. Koreografien er fantastisk, som vanlig, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg digger å være vitne til slikt talent og hardt arbeid. Det er derfor jeg elsker K-Pop. 10/10. Haha. Wow.
Jeg pleide å ha blogg. Jeg blogget om alt mulig og var cirka 12 år gammel. Deretter var jeg 14. Og da jeg var cirka 17, kanskje, så blogget jeg ikke noe særlig lenger. Det har alltid vært av og på, også var det plutselig bare av i flere år. Så slettet jeg alle innleggene, fordi de var gamle og pinlige. Nå er jeg 21 år gammel og skriver plutselig blogginnlegg igjen, etter å ha grublet frem og tilbake i månedsvis, om jeg skal gjøre det eller ikke. Jeg har liksom hatt litt lyst til å blogge igjen, jeg har bare ikke hatt noe spennende å blogge om. Det har jeg egentlig ikke nå heller. Livet mitt er i tillegg svært lite skandaløst, og ikke noe særlig interessant å lese om, sånn egentlig. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å skrive så veldig mye om livet mitt. Og jeg kommer ikke til å skrive for å tiltrekke meg lesere heller. Jeg vil aller helst bare skrive om det som faller meg inn, og ha blogg for min egen fornøyelse, så jeg får utløp for det som fascinerer meg. Så får de som måtte ønske det lese, og de som ikke vil, trenger ikke.
For tiden er det jobb og K-Pop som er mest dominerende i livet mitt, og det er svært sannsynlig at sistnevnte blir hovedtemaet på denne bloggen. Det har seg nemlig sånn at ingen av vennene mine interesserer seg for det samme, og jeg trenger å få ut gleden som K-Pop gir meg på en eller annen måte, og da tenkte jeg kanskje at en blogg like gjerne er løsningen på det. Jeg er også svært glad i bøker og sminke og det kan derfor hende at det også av og til blir tatt opp. Jeg vet ikke ennå. Men heldigvis er denne bloggen bare min, og jeg kan skrive om hva jeg vil, og det er ingen forventninger til hva det trenger å være.
