Hvis jeg skal beskrive uken som gikk, så vil jeg bare nevne at jeg begynte å gråte foran sjefen og en annen kollega på jobb her en dag. Synes egentlig det er alt jeg trenger å si om den saken. Slik går det altså med meg om dagen, lol. Trenger ikke å gå inn på hva som ledet til akkurat det, men siden vi først da er inne på livets vanskeligheter, tenkte jeg å dele dette innlegget. Det er egentlig noe jeg satt oppe en natt og skrev for et par måneder siden da jeg hadde litt på hjertet. Jeg delte det aldri, og vet ikke om jeg egentlig hadde noen planer om å gjøre det heller. Virker ikke sånn, med tanke på tittelen i alle fall. Men når jeg leste det igjen nå nylig, så følte jeg for å kanskje dele det likevel. Så da gjør jeg det nå, før jeg ombestemmer meg igjen.
Er det noen andre her som sliter med psyken om dagen? Selvfølgelig er det det, lol. Jeg sliter i alle fall mye, kjenner jeg. Jeg er jo i utgangspunktet vant til å ha det sånn. Men det går jo opp og ned. Og når det går opp, så glemmer man litt at det kan komme ned igjen. Og når det går nedover igjen da, så blir man skuffa. Jeg tror for min del jeg har det slik hver sommer. Og jeg tror det føles ekstra ille fordi at våren som regel er ganske bra. Om våren føler jeg meg som regel ganske håpefull, mens på vinteren og høsten er det ganske sånn “meh”. Men siden våren er bra, så blir fallhøyden større når sommeren kommer og ting kanskje ikke ble som man håpet da det var vår.
Jeg kjenner at mangelen på mulighet til å reise har vært vanskelig dette året. Det høres jo for så vidt veldig priveligert ut, siden mange ikke reiser stort uansett, fordi de ikke kan. Men jeg har spart og spart og planlagt og planlagt denne reisen til Seoul, som har vært så etterlengtet. Også er det bare satt på vent på ubestemt tid. Det er tungt. Det er det største jeg noen gang har oppnådd, å spare opp til denne reisen. Det skulle være mitt livs store høydepunkt, liksom. Og nå vet vi ikke hva det blir med den. Hva er motivasjonen min nå da? Hvorfor jobber jeg så hardt? Hvorfor anstrenger jeg meg? Det føles ganske meningsløst, egentlig. Men jeg fortsetter, jeg. Også drar jeg hjem og sover og hviler meg etter jobb uansett hvor kort eller lang dagen har vært. Egentlig hviler jeg meg uansett hva jeg har gjort. Jeg blir jo sliten av å sosialisere meg også, selv om det i utgangspunktet er gøy. Men ingen aktiviteter frister egentlig noe særlig om dagen. Ikke en gang det som er gøy. Så jeg gjør først og fremst det jeg må og det jeg burde. Også hviler jeg meg resten av tiden.
Jeg har tenkt mye på både nåtid og fremtid. Det er så mye å tenke på. Jeg aner ikke hva jeg vil gjøre “når jeg blir stor”. Teknisk sett er jeg allerede stor. Og derfor blir jeg stressa. Veldig stressa. Og jeg er jo stressa nok fra før. Jeg har så mye angst også. Hodet og hele kroppen anstrenger seg hele tiden på maksimalt nivå, samtidig som jeg ikke gjør så mye fordi jeg ikke orker, liksom. Så det er vanskelig å tenke seg fram til hva man skal gjøre og bli, da. Hvordan skal man få til noe, som en utdannelse, når man sliter med å få til de dagligdagse gjøremålene. Og hvordan skal man få det til når man ikke har lyst til å gjøre noe egentlig?
Jeg har hatt noen ideer om hva jeg kan gjøre med livet mitt, og hva jeg kunne studert. Men jeg tør ikke å begynne på noe, fordi jeg er så redd for å ikke få det til. Eller at jeg ikke er interessert nok. Det har jo skjedd før, og selv om jeg vet at det er mange ting jeg har fått til, så er jeg alltid redd for at hvis jeg begir meg ut på noe som er for stort, at jeg ikke skal klare det, eller at jeg ikke er motivert nok. For som sagt, så frister jo ingenting så veldig.
Det føles så rart å skrive om sånne ting på en offentlig plattform. Det er jo ikke sånn at så mange skal lese det, men at noen i det hele tatt kanskje skal lese det gjør det rart for meg. Derfor tør jeg ikke å gå så dypt heller. Det jeg skriver om nå er ikke særlig dypt. Det er det som ligger på overflaten. Men det er allikevel reelt. Og det på overflaten, kan fort få glasset til å renne over.
Idk. Jeg sitter med disse tankene mye, og følte for å skrive det ned og dele det. Det er sikkert mange flere som føler på det samme som meg, så da er det jo egentlig best å snakke litt om det. Kanskje det er noen som ikke føler seg så alene da? Uansett føles det bra for meg å sette litt ord på det. Så da er det jo godt for noe.
