I dag er en trist dag. Jeg har kjent på det i flere dager nå, faktisk. Jeg skulle nemlig egentlig ha reist til Seoul i dag. Jeg skulle spist og handlet meg gjennom Seoul i 15 dager for å være konkret. Dette er noe jeg har sett frem til og planlagt i 2 år nå. Det har vært mitt store mål, og gulroten foran meg som har hjulpet meg fremover. Det at denne reisen nå har blitt utsatt på ubestemt tid er, for å være helt ærlig, utrolig umotiverende og leit. Jeg klarer selvsagt fremdeles å glede meg til det, og det finnes positive sider ved situasjonen. Jeg får mer tid til å spare enda mer penger, jeg får enda mer tid til å planlegge grundigere, vi kan kanskje bestille en lengre tur i stedet, for å nevne noe. Men det er likevel utrolig surt, uansett hvordan man ser på det.
Jeg vet jeg ikke er den eneste i denne situasjonen. Det er sikkert mange andre der ute som skulle ut på sitt livs store drømmereise akkurat i denne perioden her, men ble nødt til å utsette. Jeg vet at dette ikke er personlig, ettersom det er snakk om en pandemi som rammer absolutt alle. Men det føles litt personlig likevel, fordi jeg har møtt på så utrolig mye motgang, og dette skulle være et bevis for meg selv på at jeg har reist meg igjen til tross for all slags motgang jeg har møtt. Også oppstod det liksom enda mer motgang. Men sånn er det bare, og nå får jeg bare vente litt lenger. Heldigvis er det verdt å vente på!
Har dere måttet utsette noe spesielt dere har gledet dere til under denne tiden?