Den første feilen man gjør når man hører om K-Pop for første gang er at man tror at dette er en ensforming sjanger med sukkersøte jentegrupper og boyband. Og når det riktignok finnes mye av det, og jeg setter stor pris på denne delen av det, så er K-Pop så utrolig mye mer enn det. K-Pop er egentlig et vidt begrep som brukes til å dekke ALT av koreansk musikk, og ikke bare den ensformige popmusikken vi kanskje forbinder med uttrykket. K-Pop er ikke bare pop. Mye av det er så klart pop, fordi pop kan være svært mye forskjellig det òg. Når man hører ordet K-Pop, kan man med andre ord egentlig ikke si at det ikke er en sjanger man liker, fordi K-Pop består av absolutt alle mulige sjangre som vi hører på i den vestlige verden, bare at den er på et språk vi ikke er vane med og sannsynligvis ikke kan.
Jeg har alltid vært glad i pop/rock og band, når det kommer til musikk. Jeg liker mye forskjellig egentlig, og det er kanskje derfor K-Pop tiltaler meg også, fordi de vet å blande sjangre på en god måte i hver enkelt låt. Men band med instrumenter er ikke noe jeg tror folk flest tenker på når de hører K-Pop, og derfor vil jeg gjerne dele noen av mine favoritter. Vil understreke at selv om dette er band som spiller egne instrumenter, så er sjangeren først og fremst fremdeles pop, til tross for at musikken har en tydelig innflytelse fra rock.
Day6 – “I Wait (아 왜)”
Day6 – “How Can I Say (어떻게 말해)“
N.Flying – “Hot Potato (뜨거운 감자)”
N.Flying – “The Real (진짜가 나타났다)“
The Rose – “BABY”
The Rose – “Sorry”
Hvis dere hørte på noen av sangene, så forstår dere sikkert at selv om alle disse har musikkinstrumenter og innflytelsen fra rock til felles, at de likevel har mye forskjellig å tilby og at de alle har sin egen stil, og at ingen av de er like. Sånn er det med K-Pop generelt. Og musikk generelt. Hver sang er unik, og det er alltid en sjanse for at man plutselig finner noe man liker, selv om man kanskje ikke forventer det.
